Da de gikk hjem om kvelden fant noen jordarbeidere en gammel
mann som hadde segnet om nede i veiskråningen. Han døste med halvåpne øyne. Han
ga først inntrykk av å være sterkt beruset, men det var han ikke. Han syntes heller ikke å være syk, eller
svekket av sult, eller trøtt av å gå. Han ristet i hvert fall på hodet til alle
slike spørsmål.
«Hvem er du da?» spurte man ham til slutt.
«Jeg er en mektig general», sa han uten å se opp.
«Jaså», sa man, «det er det du lider av».
«Nei», sa han, «jeg er det på ordentlig.»
«Naturligvis», sa man, «hvordan skulle du ellers være det.»
«Bare le, dere», sa han, «jeg skal ikke straffe dere.»
«Men vi ler jo ikke», sa man, «Vær hva du vil, vær overgeneral om du vil.»
«Det er det jeg er», sa han, «jeg er overgeneral.»
«Der ser du, vi så det straks. Men det er ikke vår sak, vi ville bare gjøre deg
oppmerksom på at det fryser på om natten og at du derfor burde gå herfra.»
«Jeg kan ikke gå herfra, og jeg vet heller ikke hvor jeg skulle gå.»
«Og hvorfor kan du ikke gå?»
«Jeg kan ikke gå, jeg vet ikke hvorfor. Om jeg hadde kunnet gå, ville jeg jo i
samme øyeblikk vært general igjen i min hærs midte.»
«Så de har kastet deg ut?» «En general?»
«Nei, jeg har falt ned.»
« Hvorfra da?» «Fra himmelen.» «Der oppe fra?»
«Ja.»
«Der oppe er hæren din?»
«Nei. Men dere spør for mye. Gå nå og la meg være.»
