Jeg satt en kveld avslappet foran pc'en med et glass vin og skulle bare varme opp med en enkel bivariatlineær regresjonsanalyse. Men måtte sette meg opp i stolen da jeg så en stor heteroskedastisitet.
Gulvet åpnet seg under meg og både jeg og pc'en falt ned i en mørk hule langt under bakken. Pearson kom ut av mørket smilende, men pekte på noen standardavvik som fniste og tøyset. De var ikke helt gode. Jeg grep tak pc'en og rekodet avhengige variabelen til dikotomiske verdier over og under gjennomsnittet, og kjørte en ny logistisk regresjon. Kanskje dette ville bli tydeligere.
Da sto Hosmer & Lemeshow og klappet, men Cox & Snell ristet på hodet og mente dette var for svakt.
Jeg reiste meg og ville ut en dør merket med "H0". Men en liten P sto og pekte på et lysskilt som blinket "Type-2-ERROR" med røde tegn.
Jeg gikk tilbake til lineære regresjonsmodellen og tryglet et par tøffe karer om å gjøre standardavvikene mer robuste.
En underlig mann med hvit krage kom bort og spurte meg med skotsk dialekt hvorfor variabler er så dårlig på å holde hemmeligheter? - - Fordi en log-transformasjon, avslører alltid deres sanne verdier. De kan ikke holde noe eksponentielt skjult!
Mannen lo høyt av seg selv mens jeg kjørte en ny analyse med log-transformasjon av variabelen.
Lyset gikk plutselig på og jeg oppdaget av jeg ikke var i en hule, men på en scene. Med et stort publikum som reiste seg og klappet. Alfred Nobel kom mot meg med en pokal så tung at han strevde med å bære den. Jeg takket og bukket og gikk trappen nedover fra scenen med den tunge pokalen. Men i en mørk krok i enden av trappa sto en metaanalyse i en kappe med bokstavene STATA. Han dro imputerte studier ut fra kappen og kastet de på meg så jeg mistet pokalen og ramlet ned de siste trinnene.
Jeg landet i kontorstolen tilbake i stuen min. Jeg sperret opp øynene og så at pc'en hadde gått i dvalemodus og vinglasset var tomt...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar